april 2011

Tell the world that I'm coming home

Da er jeg tilbake til grovbrød, sommer og sol i Norge. Du kan tro det var deilig å komme hjem etter 6 timer med buss, 6 timer venting, 12 timer fly, 6 timer venting, 2 timer fly og kun 4 timer søvn de siste 48 timene! Det var smårart og utrolig bra å se fem ivrige nordmenn med norske flagg stå å vente på oss. Foreldrene og broren til Ingrid og mamma og pappa. Merkelig nok føltes alt veldig normalt veldig fort og det var nesten sånn at jeg fikk en følelse av å aldri ha dratt. Da jeg kom hjem var både mormor og bestefar, farmor og Marius her og ventet på meg. Utrolig hyggelig å se dem alle sammen! Dessuten: mormor = utrolig god, ordentlig, mat! Å, så godt det var å spise norsk mat! Grove rundstykker med leverpostei har aldri smakt så godt, og vaffler med brunost har jeg spiste nok av for hele ferien allerede. Norsk sjokolade har heller ikke latt vente på seg og foreløpig har planen om en sunn ferie ikke nådd helt frem... Men herregud, det er jo påske (noe jeg hadde helt glemt før jeg kom hjem til gule kyllinger og tulipaner). 

Uansett, nå er det ferie og varmt som bare det (mye varmere enn afrika - jeg har blitt lurt). Ferie betyr chilling, soving, spising, catche up med folk, litt jobbing og litt leksing. Mmm, me like! Og ja, jeg har noen bilder på lur (for her er nemlig nettet bra - hurraaa!!):


4 av mine 5  familiemedlemmer.








Dere kan takke amerikaneren til venstre og Jenny for mange bilder!

Jeg tør, hvis vi gjør det sammen

I dag har jeg hatt community service hvor vi dro til et naturreservat for å tilbringe dagen med disabled children fra St. Joseph hospital. Det var en fantastisk tur. Vi ble kjent med en gjeng herlige unger som strålte av livsglede. En av jentene hadde en helt utrolig sangstemme! Stemningen når hun sang og resten av gruppen koret med forskjellige stemmer, kan ikke beskrives her.
Jeg var mye sammen med en gutt med et utrolig langt og vanskelig afrikansk navn. Han kunne ikke gå ordentlig og de alt for store skoene gjorde ikke saken lettere. Vi så masse zebraer, impalaer og mange andre hjortedyr. Høydepunktet på dagen var da alle gikk ned for å bade i badebassenget. Han fortalte meg at han hatet vann. Det var så skummelt mente han ? man kan jo dø! Etter en stund klarte jeg å overbevise han om å i alle fall gå ned til bassenget for å se hva de andre gjorde. Da vi gikk ned fortalte han meg at det nærmeste han hadde kommet bading var å stikke tåspissen fort nedi. Vi sto en liten stund å så på de andre le og kaste seg rundt, og jeg merket at han fikk mer og mer lyst til å gjøre det samme. Du skal ikke prøve da? Spurte jeg, og forsikret han om at jeg skulle være der hele tiden. ?Ok. Jeg tør, hvis vi gjør det sammen!?. Så gikk vi ned til vannkanten. Han satt seg ned på bassengkanten og tok beina i vannet mens han smilte lurt. Plutselig startet en vannkrig og før vi visste ordet av det var alle klærne våre gjennomvåte. Han lo og så ut over bassenget, og så bestemte han seg for å gå uti. Det var veldig spesielt å være med på hans første møte med vann på den måten. Han plasket og lo og satt seg ned i bassenget mens han støttet seg på armene mine. Og du kan tro han var stolt etterpå! ?Jeg har aldri gjort dette før, ikke hjemme engang! Dette er aller første gangen jeg har latt hele kroppen bli våt! Tenk at jeg turte det!?.
Så avsluttet vi dagen med noen veldig fine sanger. Hele opplevelsen med disse barna, som har blitt forlatt av foreldrene sine på grunn av at de blir sett på som noe tabu siden de er født annerledes, var veldig spesiell. Det får deg til å innse hvor utrolig heldig du er. 

Bilder kommer i kveld.. tror jeg

Live(t)

17, Ås

Brr, kaldt! Hva gjør man da? Man drar til Afrika! Jeg fullfører vgs på Waterford Kamhlaba UWC of Southern Africa i Swaziland. Lurer du på noe? kontakt meg på live0412@gmail.com! Sala kahle.

Kategorier

Arkiv

hits